HENRIK HELLSTENIUS

LOVEN er et musikkdramatisk verk for mezzosopran, skuespiller, video og orkester og er i sin struktur et moderne oratorium. Forfatteren Øyvind Rimbereid har spent opp et stort lerret. Han har skrevet om loven som idé, alt fra det nære personlige perspektivet til de altomfattende naturlovene som styrer verden.

Tekstene og sangene veksler mellom ulike korte portretter av kvinner som lever på ulike måter i nær kontakt med loven. Her har vi kvinnen som sitter i en busk i regnet og gjemmer seg for politiet. Her er dommeren som dømmer, og kvinnen som ble drept fordi loven ikke evnet å beskytte henne. Her er også kvinnen som lever under kjærlighetens lov, i ettertiden av et brudd.
Imellom disse portrettene vil vi også få høre de lovene som til vanlig ikke er særlig taleføre, nemlig naturlovene. Det er de lovene som tråkler seg gjennom alt vi ser og ikke ser omkring oss, fra de minste elektroner til bevegelsene i universet.

Verkets form kan likne et klassisk oratorium eller en kantate, der det veksles mellom arier (portrettene) og resitativer (naturlovene). Portrettene tegner det personlige livet, og de lovene som står oss nær. Som kontrast spenner resitativene opp det store lerretet og er stemt som en mer upersonlig stemme.

Musikken veksler på liknede vis mellom det intime, subjektive og det nøytrale, nøkterne. Satsene med naturlovene er nært knyttet til musikalsk i kraft av en pågående puls, som er en slags utmåling av tiden, eller det minner om tidens egen rytme. De ulike kvinneportrettene er skrevet som flerstemmige situasjoner hvor musikken lever parallelt med teksten og sangen. Musikken har sine egne bevegelser, og er ikke tenkt som illustrasjon av psykologi eller handling. Det finnes et visst antall hovedtemaer i musikken i form av melodiske, klanglige og rytmiske figurer og objekter. Disse temaer danner broer mellom de ulike skjebnene og antyder at det er noe som favner oss alle, at vi tross ulike veier og valg, lever under de samme lovene. Eller, gjør vi helt det?